noen dager er skikkelig vanskelige. kroppen føles tung og jeg aner ikke hvorfor noen i det hele tatt kan ha troen på det jeg gjør og det jeg liker å drive med. jeg klarer ikke å jobbe fordi jeg forteller meg selv at jeg ikke gjør det noe bra, og blir helt demotivert. det er selvsagt en ond sirkel.
jeg var i chicago denne helgen, og det var veldig rart. i hovedsak fordi det virket som om mange muligheter kom min vei, men jeg vet ikke hvor kritisk jeg burde være til dem. noen sier, hei, la oss gjøre dette! eller, jeg vil at du skal være med på dette! på den ene siden vil jeg si at, ja, det vil jeg gjøre, selvsagt! jeg er jo ung, og det er det jeg skal gjøre? tenker jeg. klisjeer som at vi må hoppe i det og ta livet på strak arm osv osv funker en stund, men ikke hele veien. jeg må stoppe og tenke meg om, og nå føler jeg at jeg knapt kan henge med. er det slik det burde være?
jeg henger ikke med, jeg henger ikke med. jeg vil ta det saktere, men alt rundt meg går bare fortere og fortere. jeg vil ikke stresse, så jeg prøver å være langsom, forsiktig. ikke utspekulert, men intuitiv. jeg vet ikke om det funker, jeg vet ikke om jeg gjør det riktig, spiller etter voksenreglene. jeg kan ikke reglene, vil jeg si, jeg vet virkelig ikke hva de er! karriere? networking? kontakter, venner, bekjente?
da lengter jeg tilbake til Norge. ting er ikke enklere der, men de er det. ting kjenner deg, folk kjenner deg. det handler ikke bare om hvem du kjenner, men om å være ordentlig. ting er vanskelige der, det er klart, vi har politikere jeg ikke forstår, en vanvittig oljeindustri og mange paradokser, og vi er bortskjemte. men det er landet jeg kommer fra, og det er dit jeg lengter når ting blåser opp rundt meg.
