Jeg tenkte jeg skulle skrive om litt andre ting her. Litt ting på norsk. Ting som ikke handler om hvor supert alt er, hvordan "karrieren" min går så strålende og hvordan jeg er inspirert hele tiden. Det er fristende, ofte, å skrive om hvor bra alt går. For det er jo det man vil lese, ikke sant? Inspirasjonsblogger, motivasjonsblogger, ikke sant.
Poenget er ikke det at jeg vil skrive om kjipe ting, eller at jeg har noe spesielt å klage over. Jeg tror bare det er sunt å si at, nei, det er ting som er vanskelige og som jeg ikke orker å forholde meg til, men jeg gjør det allikevel. Ikke alt går oppover hele tiden, da går det i oppoverbakke, men etterhvert har jeg begynt å like det. Sånn inni meg, i hemmelighet, det er skummelt hvis ting går for bra. Hvis alt er strålende og lett og svisjer av gårde, da blir jeg mistenksom. Det er bare sunt å ha det vanskelig, og ofte prøver jeg å tenke på situasjoner hvor jeg kommer til å være ukomfortabel, tenker på om jeg skal si nei, men så sier jeg ja allikevel. Hvis jeg ikke vil fordi jeg er feig og helst vil være komfortabel, nei da må jeg gjøre det.
For eksempel! Jeg, blakk som jeg er, har kjøpt meg medlemsskap i en klatreklubb! Det var riktignok ikke så dyrt, men uansett. Jeg er dritredd for å dra for å klatre alene. Kall det sosial angst, kall det usikkerhet eller det å være en innadvendt person, men jeg er i allefall skremt. Hva hvis ingen snakker med meg? Hva hvis jeg ikke er flink? DUH! Selvsagt, sier jeg da! Eller, sier den andre stemmen inne i meg. Dra! Hvis du er så redd og engstelig, dra! Vis meg at du er mer komplisert enn som så! Nå! Kom deg av gårde. Ja, greit. Jeg skal bare skrive ferdig dette blogginnlegget.
Bilde av Hanna Wheatley.
Så jeg er ikke sikker, heller, på hvor mye jeg skal legge ut, men jeg har bestemt meg for at jeg legger ut det jeg vil. Det er sikkert noe helt selvsagt, men dette er tanker jeg vil huske, og jeg er ikke særlig redd for å innrømme at jeg har mange feil, og ofte er veldig usikker. Ja, jeg er ganske tøff, kan jeg jo si! Jeg dro hjemmefra da jeg var 15 eller 16 år gammel til den andre siden av verden, og så dro jeg i den andre retningen, til Chicago og Amerikas Forente Stater, og nå er jeg her. Men det er ikke det som er mot! Det er ikke det som er å være tøff! Det er når alt er vanskelig, og alt går deg i mot, og fortsatt være snill og menneskelig og medmenneskelig! Ikke bare det å reise sin vei, det er ikke tøft i det hele tatt, ikke for meg.
Så jeg øver meg på å være modig og tøff og medmenneskelig. Det er skikkelig vanskelig, for ofte vil jeg ikke, eller det er ikke komfortabelt, eller jeg er bare en skikkelig usosial person som mye heller bare IKKE VIL HØRE, men det er også en del av den personen jeg er. Sta og naiv og fordomsfull og altfor åpen og innesluttet og høylydt og sånn er bare mennesker - fulle av motsetninger.
Nå skal jeg dra for å klatre - helt alene! Ønsk meg lykke til med alle de skummelt kjekke klatrefyrene! Eek!
Translation: about climbing and being brave (or trying to).
Poenget er ikke det at jeg vil skrive om kjipe ting, eller at jeg har noe spesielt å klage over. Jeg tror bare det er sunt å si at, nei, det er ting som er vanskelige og som jeg ikke orker å forholde meg til, men jeg gjør det allikevel. Ikke alt går oppover hele tiden, da går det i oppoverbakke, men etterhvert har jeg begynt å like det. Sånn inni meg, i hemmelighet, det er skummelt hvis ting går for bra. Hvis alt er strålende og lett og svisjer av gårde, da blir jeg mistenksom. Det er bare sunt å ha det vanskelig, og ofte prøver jeg å tenke på situasjoner hvor jeg kommer til å være ukomfortabel, tenker på om jeg skal si nei, men så sier jeg ja allikevel. Hvis jeg ikke vil fordi jeg er feig og helst vil være komfortabel, nei da må jeg gjøre det.
For eksempel! Jeg, blakk som jeg er, har kjøpt meg medlemsskap i en klatreklubb! Det var riktignok ikke så dyrt, men uansett. Jeg er dritredd for å dra for å klatre alene. Kall det sosial angst, kall det usikkerhet eller det å være en innadvendt person, men jeg er i allefall skremt. Hva hvis ingen snakker med meg? Hva hvis jeg ikke er flink? DUH! Selvsagt, sier jeg da! Eller, sier den andre stemmen inne i meg. Dra! Hvis du er så redd og engstelig, dra! Vis meg at du er mer komplisert enn som så! Nå! Kom deg av gårde. Ja, greit. Jeg skal bare skrive ferdig dette blogginnlegget.
Bilde av Hanna Wheatley.
Så jeg er ikke sikker, heller, på hvor mye jeg skal legge ut, men jeg har bestemt meg for at jeg legger ut det jeg vil. Det er sikkert noe helt selvsagt, men dette er tanker jeg vil huske, og jeg er ikke særlig redd for å innrømme at jeg har mange feil, og ofte er veldig usikker. Ja, jeg er ganske tøff, kan jeg jo si! Jeg dro hjemmefra da jeg var 15 eller 16 år gammel til den andre siden av verden, og så dro jeg i den andre retningen, til Chicago og Amerikas Forente Stater, og nå er jeg her. Men det er ikke det som er mot! Det er ikke det som er å være tøff! Det er når alt er vanskelig, og alt går deg i mot, og fortsatt være snill og menneskelig og medmenneskelig! Ikke bare det å reise sin vei, det er ikke tøft i det hele tatt, ikke for meg.
Så jeg øver meg på å være modig og tøff og medmenneskelig. Det er skikkelig vanskelig, for ofte vil jeg ikke, eller det er ikke komfortabelt, eller jeg er bare en skikkelig usosial person som mye heller bare IKKE VIL HØRE, men det er også en del av den personen jeg er. Sta og naiv og fordomsfull og altfor åpen og innesluttet og høylydt og sånn er bare mennesker - fulle av motsetninger.
Nå skal jeg dra for å klatre - helt alene! Ønsk meg lykke til med alle de skummelt kjekke klatrefyrene! Eek!
Translation: about climbing and being brave (or trying to).