Excerpt: Short story "There is a change in temperature now"

ONE (i)

There is a change in temperature now. The kettle is becoming more and more reluctant to boil my water each morning, and it's come to a point where I barely have time to let the tea cool before I drink it; my scalded tongue torments me throughout the day and is the cause of much misunderstanding. Where it comes from, I don't know, but they tell me winter is drawing up for the first time in a long time. The stores have even put out warmer clothes as a tentative measure and to see where the lay of the land is. Nobody takes their endeavor really seriously; their merchandise consists mostly of rugs and blankets haphazardly sown into shapes somewhat resembling human forms or potato bags. Yet some people do buy them, and it's become a sort of silent discord—you can hear it as a high-pitched tone of waspishness searing through the streets in the morning—between those who believe in winter and those who don't, and you can distinguish them by looking for human-couch hybrids hobbling around in the streets. 

There's also been another development in the realm of merchandise and goods for sale. Someone read in a book that children drink hot chocolate in the winter-time, and so the ingenious and scrupulous have stationed themselves outside the kindergartens and primary schools selling cocoa to the kids between and after classes, not even the Jewish school has been spared. It's nonsensical really—the children don't even have any money to pay for it!—but it's working, and there's now a whole hot chocolate black market up and running as a whole separate economy, it’s even attracted out-of-town investors. Some of the children have gotten involved, and are receiving discounts in return for running cocoa to the kids who have to sit inside during the break for causing mischief and have to write lines like: A FREE MARKET ECONOMY IS SURELY AN UNSUSTAINABLE SOLUTION, WE MUST WORK TOWARDS A DEVELOPED MIXED ECONOMY WITH STATE-OWNERSHIP IN STRATEGIC AREAS OF THE ECONOMY SUCH AS THE COCOA-SELLING BUSINESS fifty times (nicely) in sky blue ink.

I ALWAYS LOOK FORWARD: running on snow and other Norwegian norms

I always look forward to running on snow. Up and down the hills, on the road through the farm, across the fields and fields and fields for a long stretch, I look forward to the few kilometers (if even that) when we’ll run on snow. 

We usually don’t because not everybody’s feet are as big and flat and boat-like as mine, and not all ancles are as sturdy and stubborn as the ones at the bottom of my legs. I wonder if this is what I’m built for, if this is my purpose, if I ever had one. 

Running on snow = struggle. The lone streetlight at the other end telling us we’re more than halfway and very nearly there. Disco-effect when lights from cars and your headlight and the light from the road meet on the snow, dizzying. 

I don’t run very far and I don’t run very often and I certainly don’t run very fast. I’ve gotten to a point where I don’t dread tying my shoelaces and heading out, but I probably still enjoy the part that comes after more than the actual running. Except, of course, when I run on snow.

So let me tell you what’s so good about it, or how I’ve somehow condensed my feeling of intense bliss down to something I can pretend to explain in a logical manner. 
First of all, running in winter is something else. Everything is something else in the winter-time, we all know that, but running is something that’s remarkable. More clothes on don’t feel like a hinder but rather like a protection and a little bit as if you’re not doing it yourself. I am more secure with layers upon layers of wool and reflexive material and gloves and hats and vests, and I am less myself (the same goes for driving a car in the winter-time: that illusion of safety from dressing and dressing and dressing yourself with so much fabric, nothing can hurt you, no impact).

Second, the important thing when running on snow is just enduring. There is no technique apart from not-falling and there is no speed except forward and there is no sense of achievement because you are simply running, not winning or losing anything as is the case so often in life. Because of the slight obstacles in the path and in keeping your balance and not falling you (or rather, I) can’t concentrate on anything else. My worries, bills, thoughts of the future. It all disappears. 

This is cheesy, I know. Who hasn’t written about running being an ecstatic and meditative endeavor? Who doesn’t make grand, philosophical statements about running as life in its purest forms and how we are all running away from something all the time and issues with your father and so on, you see where I’m going with this.
So, that’s not what I’m trying to do here. I’m simply saying this: running on snow is so, so nice because I want to go forward and I need to go forward. There is no thought of stopping.

When I run on snow a thin veil appears to me. It is the fine, fine veil that separates fatigue and exhaustion from elation and ecstasy. In a way it's a voice telling me I've finally arrived, and that with every step I'm arriving. 

Språket

Det slår meg at Språket er et lite dyr som 

gjemmer seg i skogen bak vedskjulet. 

Det kommer aldri når du roper på det, selv om skinkebitene er spist opp når du lufter hunden neste morgen. 

Språket skremmes av alt og alle; 

høye lyder

sterke farger

latter (skingrende, klukkende, pertentlig, tørr)

men mest av alt tanken på at du kanskje en dag drar din vei.

Vi merker det de dagene vi vasker skoddene. Da stikker de ut fra veggen i stram givakt som om de vinker farvel og det er helt klart noe melankolsk over dem. De dagene kan jeg snu meg med skurefilla i hånden og se Språket stå og se på oss fra bortenfor annekset, lammet av skrekk. Slike netter vil jeg ligge våken lenge og hører Språket trøstespise på mønet med små, skarpe tenner som graver seg manisk inn i et treverk som uansett måtte byttes. Morgenen etter tenker du at det er en barkebille av grotesk størrelse, men jeg vet hva som er sant. 

Det var ikke alltid slik at Språket var vår nærmeste nabo. Språket er ingen ungfol akkurat og har nok latt seg sjarmere av flere familier enn vår. Salami, brødbiter i melk, middagsrester, grøt. Ikke rart det er et lubbent lite kryp. 

Vi la først merke til det en dag vi var ute og gikk. Hver gang vi stoppet kunne vi høre tassing og andpusten grynting, av og til observere en lodden rygg bak en tust eller sten (dårlig kamuflasje). Dette gjentok seg flere ganger. Språket fulgte etter oss opp på vidda, på høyfjellet, ned i daler og ut på myrene for å plukke molter. En gang hadde vi satt oss til like under en stein og Språket hadde ikke fått det med seg og forsøkte vel å ta oss igjen, så det tumlet nesten rett ned i fanget ditt, det nærmeste vi noen gang har kommet hverandre. Språket rettet seg kjapt opp og luntet raskt av sted på en meget ærværdig og stolt måte, som om det var meningen å falle midt oppi formiddagsmaten vår. Etter dette flyttet Språket inn i skogen bak vedskjulet. Vi så ikke noe mer til Språket på turene våre. 

Norsk, eller Forsøk På Språk, eller Et Verdig Nederlag

Jeg sier jeg er rusten, norsken min er ikke så bra lengre! og ler når de lurer på hvor jeg har vært de siste seks årene og jeg må fortelle at jeg har vært i Hong Kong, i USA, alle andre steder enn her. Så skal man si noe morsomt, og da forteller jeg gjerne at jeg, da jeg først kom tilbake, gjerne sa hei, hvordan går det med deg? på norsk til de jeg møtte. I begynnelsen kunne jeg ikke forstå hvorfor det tok litt tid for folk og svare, og hvorfor de så litt skrått på meg, til jeg kom på at man ikke sier det på norsk. Du sier hei, og det er det. Hvordan går det er for intimt, det er for nært, så jeg har slått meg til ro med står til? selv om jeg selv synes det er påtatt bondsk, eller kanskje mer jovialt enn det jeg noengang kommer til å bli.

Det jeg ikke forteller dem der jeg står og klør etter å kun finne tomatpuréen og sykle hjem men helst skal fortelle mer om meg selv, noe som kan bekrefte og definere meg, er at jeg har mistet retningssansen min i dette språket. For meg er det ikke lenger opp og ned, bak og frem, nord og sør. Jeg har mistet bakkekontakten og norsk som tyngdekraft blir svakere og svakere jo lenger bort fra jorden jeg svever. De vakreste ordene har jeg glemt. Jeg famler meg frem i blinde og vet ikke lenger hvor ordene mine treffer. Grusom. Enkelthet. Ensom. Sannferdig. Jeg sier ikke at engelsk er ekspansivt og vakkert og at tonene mine treffer der, jeg leker i og med språket og føler meg som et lite barn, mens kroppen min er gammel når jeg snakker og skriver norsk. Jeg sier ikke at jeg føler mitt ordforråd er som en trettenåring.

(Tyngdekraft er forøvrig et av de vakreste ordene som finnes, bare tenk på hvordan det ville blitt oversatt tilbake, force of weight). 

Noen ganger forsøker jeg å snike meg frem og finne det, stille. Ryggen spiss og krum med all luften gjemt øverst i lungene forsøker jeg å ta ørsmå skritt som nesten ikke synes. Jeg er en klam guttehånd over ryggen på kinosetet, oppover låret ditt. Det tar tid, men jeg kommer dit til slutt. Av og til kommer jeg nesten helt frem, så langt at jeg forsiktig kan la fingrene mine stryke leppene dine. Det er som å komme helt innpå. 

Det er kanskje også derfor norsk er et gammelt hus med takbjelker tynget av minner men som har glemt lukten og det fete følelsen av matos. Norsk er et språk jeg bruker med familien min. Det er et språk jeg bruker med hunden vår, jeg føler klangen og stemmen min men jeg kan ikke tenke på ord. 

Mamma snakker om at vi barna må få oss kjærester fra Lom (for de har så fin dialekt og kanskje de er skikkelig gode til å bake pluss at de åpenbart er svært beleste!) og jeg står ved kjøkkenbenken og tenker at jeg kun har hatt én ordentlig kjæreste på norsk. Resten har besøkt, de har kanskje lært seg tosen tak og gla i daj men det har stoppet der, og hvis de begynte på et norskkurs tok det garantert slutt da vi ikke var mer; kunnskap blir farlig når den bor i personer og ømheten du føler for dem heller enn kunnskapen i seg selv.

Ærgjerrigheten river i meg og jeg har dager hvor jeg tenker at det er færre kunstnere på norsk enn på engelsk, det er færre diktere, og det er færre forfattere. Det er færre mennesker på norsk. 

Kanskje dette er begynnelsen, å igjen skrive på norsk istedenfor å først tenke dem på engelsk og siden oversette dem på en dugandes måte. Kjære norsk, kjære kjære språket mitt, jeg kommer i mot deg, om du vil ha meg da.

P.S. Anbefalinger av norske bøker (opprinnelig skrevet på norsk!) mottas med stor takk!

Rejections

Every time I begin writing something like this I feel self-satisfied in the same way you do when you've let yourself eat the entire XL bag of chips: it seems like such a good idea at the time because You Deserve It but then you really just feel sick. I seem to have come to a point where the post-summer high is gone and rejections are piling up around me, cluttering my work space and making it hard to breathe. The Norwegian winters are also remarkably colder and longer than where I've spent the past few years (and I live in the south), so melancholy is easy to come by and then cradle and nurse through hours and hours often spent inside trying to work.

It's an exquisite feeling and I'm telling myself every day that this is gold, this not knowing, this fear of never succeeding, this I don't know where to go only what I want to do. It's silver streamers shot out across an abyss but I can't see if or whether they land or reach any point on the other side at all. 

Is every adults life wrecked by doubt? I do not think I've made the wrong choice, but I wonder if I'll feel the same way if I keep getting no and no and no, with few to no yeses interspersed. I guess that's mental strength and it makes me think that's the only thing that matters (in anything).

For the next year, I don't know where to go. I know what I want to do, but there's obvious the practicality. After some months I thought I'd have a better idea, and in some ways I feel like I've begun traversing the landscape of my creativity with greater agility and lightness of breath than before. I move around more easily, I can see the contours, I am like a 3d modeler inside although some of the angles are obscured and the largest shapes are often clouded by mist (I can't zoom out, it makes me too dizzy). 

But I'm not a practical person and I am beginning to think I never will be; is this the result of growing up in a country where mostly everyone has whatever they need and so immaterial ails suddenly grow out of journals and doctors visits and afternoon coffees with the neighbor? I don't wish I could do something different, and of course I always tell myself that I could be a mathematician (as in, I could want to) or a doctor. 

I don't know how to end this. I suppose I wonder where my borders are. And what will happen.