Jeg sier jeg er rusten, norsken min er ikke så bra lengre! og ler når de lurer på hvor jeg har vært de siste seks årene og jeg må fortelle at jeg har vært i Hong Kong, i USA, alle andre steder enn her. Så skal man si noe morsomt, og da forteller jeg gjerne at jeg, da jeg først kom tilbake, gjerne sa hei, hvordan går det med deg? på norsk til de jeg møtte. I begynnelsen kunne jeg ikke forstå hvorfor det tok litt tid for folk og svare, og hvorfor de så litt skrått på meg, til jeg kom på at man ikke sier det på norsk. Du sier hei, og det er det. Hvordan går det er for intimt, det er for nært, så jeg har slått meg til ro med står til? selv om jeg selv synes det er påtatt bondsk, eller kanskje mer jovialt enn det jeg noengang kommer til å bli.

Det jeg ikke forteller dem der jeg står og klør etter å kun finne tomatpuréen og sykle hjem men helst skal fortelle mer om meg selv, noe som kan bekrefte og definere meg, er at jeg har mistet retningssansen min i dette språket. For meg er det ikke lenger opp og ned, bak og frem, nord og sør. Jeg har mistet bakkekontakten og norsk som tyngdekraft blir svakere og svakere jo lenger bort fra jorden jeg svever. De vakreste ordene har jeg glemt. Jeg famler meg frem i blinde og vet ikke lenger hvor ordene mine treffer. Grusom. Enkelthet. Ensom. Sannferdig. Jeg sier ikke at engelsk er ekspansivt og vakkert og at tonene mine treffer der, jeg leker i og med språket og føler meg som et lite barn, mens kroppen min er gammel når jeg snakker og skriver norsk. Jeg sier ikke at jeg føler mitt ordforråd er som en trettenåring.

(Tyngdekraft er forøvrig et av de vakreste ordene som finnes, bare tenk på hvordan det ville blitt oversatt tilbake, force of weight).

Noen ganger forsøker jeg å snike meg frem og finne det, stille. Ryggen spiss og krum med all luften gjemt øverst i lungene forsøker jeg å ta ørsmå skritt som nesten ikke synes. Jeg er en klam guttehånd over ryggen på kinosetet, oppover låret ditt. Det tar tid, men jeg kommer dit til slutt. Av og til kommer jeg nesten helt frem, så langt at jeg forsiktig kan la fingrene mine stryke leppene dine. Det er som å komme helt innpå.

Det er kanskje også derfor norsk er et gammelt hus med takbjelker tynget av minner men som har glemt lukten og det fete følelsen av matos. Norsk er et språk jeg bruker med familien min. Det er et språk jeg bruker med hunden vår, jeg føler klangen og stemmen min men jeg kan ikke tenke på ord.

Mamma snakker om at vi barna må få oss kjærester fra Lom (for de har så fin dialekt og kanskje de er skikkelig gode til å bake pluss at de åpenbart er svært beleste!) og jeg står ved kjøkkenbenken og tenker at jeg kun har hatt én ordentlig kjæreste på norsk. Resten har besøkt, de har kanskje lært seg tosen tak og gla i daj men det har stoppet der, og hvis de begynte på et norskkurs tok det garantert slutt da vi ikke var mer; kunnskap blir farlig når den bor i personer og ømheten du føler for dem heller enn kunnskapen i seg selv.

Ærgjerrigheten river i meg og jeg har dager hvor jeg tenker at det er færre kunstnere på norsk enn på engelsk, det er færre diktere, og det er færre forfattere. Det er færre mennesker på norsk.

Kanskje dette er begynnelsen, å igjen skrive på norsk istedenfor å først tenke dem på engelsk og siden oversette dem på en dugandes måte. Kjære norsk, kjære kjære språket mitt, jeg kommer i mot deg, om du vil ha meg da.

P.S. Anbefalinger av norske bøker (opprinnelig skrevet på norsk!) mottas med stor takk!