It's been a while, I know. There are several reasons for this that are absolutely uninteresting for me to go into as they mostly involve me spending my days mowing lawns and planting flowers on a graveyard in Oslo. Fine, I went into it anyway, because I honestly really enjoy it, though it naturally gives me much less time to work and to write.

BUT I have still found SOME time, and I always have time to read yeses or noses from people I've begged for money from. That sentence turned out a bit weird... Mostly it's noses, but I can finally say that I've gotten a yes, or actually, SEVERAL yeses! Alright, two yeses. I won't say too much about the second one because nothing's been finalized and I'd hate to come crawling back and say it didn't work out, but I can at least disclose the first one and what this wonderful, sumptuous and highly desirable yes will mean for me.

As I have subtly disclosed in this interview I am going to Japan in the middle of the summer! I was going to do this anyways, but now I have also been given a gorgeous and generous grant to do so, from the Scandinavia-Japan Sasakawa Foundation. I know, I know, not supposed to brag, being both Norwegian and a flink pike (look it up, it's a rather common syndrome in Norwegian females, young and old), but I will. The trip to Japan will be month-long, and I'm going to spend my time there participating in an indigo- and shibori workshop led by Bryan Whitehead (this is his blog, which is so well-written and poetic) outside of Tokyo and traveling around the country visiting different places that are important to Japanese textile traditions and crafts. More on this later. I have also received homework, and I MAY or may not disclose the progress, but having been without homework for a year now I find that I'm totally out of the habit... As I prepare for the trip by doing research and DOING HOMEWORK (just have to actually write that) I will try to keep blogging about it, and I will naturally blog about the trip in da real time, as it iz happening.

Preview of homework. Not sure if this will work out, but we shall see!

Det slår meg at Språket er et lite dyr som

gjemmer seg i skogen bak vedskjulet.

Det kommer aldri når du roper på det, selv om skinkebitene er spist opp når du lufter hunden neste morgen.

Språket skremmes av alt og alle;

høye lyder

sterke farger

latter (skingrende, klukkende, pertentlig, tørr)

men mest av alt tanken på at du kanskje en dag drar din vei.

Vi merker det de dagene vi vasker skoddene. Da stikker de ut fra veggen i stram givakt som om de vinker farvel og det er helt klart noe melankolsk over dem. De dagene kan jeg snu meg med skurefilla i hånden og se Språket stå og se på oss fra bortenfor annekset, lammet av skrekk. Slike netter vil jeg ligge våken lenge og hører Språket trøstespise på mønet med små, skarpe tenner som graver seg manisk inn i et treverk som uansett måtte byttes. Morgenen etter tenker du at det er en barkebille av grotesk størrelse, men jeg vet hva som er sant.

Det var ikke alltid slik at Språket var vår nærmeste nabo. Språket er ingen ungfol akkurat og har nok latt seg sjarmere av flere familier enn vår. Salami, brødbiter i melk, middagsrester, grøt. Ikke rart det er et lubbent lite kryp.

Vi la først merke til det en dag vi var ute og gikk. Hver gang vi stoppet kunne vi høre tassing og andpusten grynting, av og til observere en lodden rygg bak en tust eller sten (dårlig kamuflasje). Dette gjentok seg flere ganger. Språket fulgte etter oss opp på vidda, på høyfjellet, ned i daler og ut på myrene for å plukke molter. En gang hadde vi satt oss til like under en stein og Språket hadde ikke fått det med seg og forsøkte vel å ta oss igjen, så det tumlet nesten rett ned i fanget ditt, det nærmeste vi noen gang har kommet hverandre. Språket rettet seg kjapt opp og luntet raskt av sted på en meget ærværdig og stolt måte, som om det var meningen å falle midt oppi formiddagsmaten vår. Etter dette flyttet Språket inn i skogen bak vedskjulet. Vi så ikke noe mer til Språket på turene våre.