jeg skriver på norsk
jeg begynner på nytt
jeg har tenkt på en ting
jeg liker
herreklær?
herre klær?
herreklør?
herre klør?
å se mer mannlig ut. mannlig frisyre. mannlig holdning. mannlige tanker? hva betyr nå det?
dette er bare et slags forord. nå begynner den ordentlige historien:
"hei, har du sett min frue?"
hun bare begynte. det var vel en måte å tenke på, men det måtte nødvendigvis også starte utenfra, eller i alle fall eksistere utenfra på et eller annet tidspunkt.
"det er en muskel," fortalte hun seg selv, "en muskel som må trenes." hun likte å trene, og gjorde det ofte. trene her, trene der. en anledning til å bevege seg.
"som bruce lee trente når han satt i kø i bilen sin, strammet magemusklene, eller whatever." hun leste litteratur om bruce lee, begynte etter at noen fortalte henne dette. ranulph fiennes, osv. bodybuildere.
"kanskje det er dette jeg kan gjøre etter skolegangen?" tenkte hun.
"tone kroppen min, gjøre den fin, jeg kan se på meg selv! hei se der. i speilet! det er meg! jeg kan leve med meg selv, endelig. ha-ha!"
hun fortsatte å skrive. skrive og lese og sitte i dårlige stillinger på kafe, det var slik det begynte.
alt dette er fiksjon.
det er noe vi skriver for å distansere oss fra våre egne tanker, kanskje? og hvis vi skriver kanskje? har vi også en sjanse til å si, nei! det var ikke det jeg mente. for det første skrev jeg jo, dette er klart fiksjon, har ittno å gjøre med virkeligheten, helt klar fikkesjon, som dom seier. fikkesjon, og i tillegg, alle mine klare og fullt utformede meninger følger med et kanskje? i halepartiet. altså, intet i dette livet er sikkert, så vi kan likegodt innrømme det.
si at kanskje er det slik? hvem vet.
folk misbruker ordet teori hele tiden, selv når de snakker om vitenskapelige fenomener. det høres jo ut som noe vi fortsatt kan spekulere på, men det er altså en hypotese som fortsatt må bli utprøvd, og en teori er en vitenskapelig sannhet. høres ikke sånn ut, men det er faktisk sant. irriterer meg hver gang, vil gjerne korrigere alle, men det kan jo selvsagt ikke la seg gjøre.
jeg vet ikke hvorfor jeg legger dette ut, jeg vet ikke hvorfor jeg vil vise dette frem. det er jo ikke noe særlig, kan man si. man fisker hele tiden.
denne sommeren fisket jeg. for første gang på veldig lenge. det var en fin opplevelse, eller, to fine opplevelser (en gang vi kastet. en gang med mark. fint begge ganger. kaldere den andre gangen.)
det er utrolig mange som skriver og leser i våre dager. jeg vil absolutt ikke være en av de patetiske unge, norske kvinnene som skriver om deres små, patetiske problemene med en slags tilgjort flørtende og naivistisk stil. ugh, blir kvalm, skal ikke nevne navn. kommer meg ærlig talt ikke gjennom bøkene deres engang. jeg er IKKE det. livet mitt er virkelig utrolig vanskelig.
lol. kødda. lurte deg. det er ikke det. veldig lett, faktisk. har det utrolig bra. vet ikke engang hvorfor jeg sitter på en kafe og skriver mens jeg drikker (gratis) svart kaffe.
"vil du virkelig at folk skal ha innsikt til dette?
er det lurt? er det smart? vil du dette?"
du burde skrive igjen! skriv, du, det vil gjøre deg godt! få ut alle disse ekle tankene du har inni hodet ditt.
jeg jobbet på en gravlund hele sommeren, og tenkte sjelden om ikke aldri på mark som borer seg i vei inn i råtnende skrotter, øyehuler og hud i oppløsning. glurgh. men jeg vet en bok du ville likt om du ofte tenker på sånne ting. eller døden. e-post meg om du er interessert. nå har jeg ikke bodd i norge på ordentlig på en stund, så jeg vet ikke om man kan si det. "e-post meg" altså. som "e-mail me", som betyr "skriv en e-post til meg" på amerikansk eller engelsk. men det kan du gjøre. jeg bare sier det sånn: e-posten min er ganske selvinnlysende, hvis du virkelig tenker over det, og vet hva jeg heter. det slutter på gmail.
jeg begynner på nytt
jeg har tenkt på en ting
jeg liker
herreklær?
herre klær?
herreklør?
herre klør?
å se mer mannlig ut. mannlig frisyre. mannlig holdning. mannlige tanker? hva betyr nå det?
dette er bare et slags forord. nå begynner den ordentlige historien:
"hei, har du sett min frue?"
hun bare begynte. det var vel en måte å tenke på, men det måtte nødvendigvis også starte utenfra, eller i alle fall eksistere utenfra på et eller annet tidspunkt.
"det er en muskel," fortalte hun seg selv, "en muskel som må trenes." hun likte å trene, og gjorde det ofte. trene her, trene der. en anledning til å bevege seg.
"som bruce lee trente når han satt i kø i bilen sin, strammet magemusklene, eller whatever." hun leste litteratur om bruce lee, begynte etter at noen fortalte henne dette. ranulph fiennes, osv. bodybuildere.
"kanskje det er dette jeg kan gjøre etter skolegangen?" tenkte hun.
"tone kroppen min, gjøre den fin, jeg kan se på meg selv! hei se der. i speilet! det er meg! jeg kan leve med meg selv, endelig. ha-ha!"
hun fortsatte å skrive. skrive og lese og sitte i dårlige stillinger på kafe, det var slik det begynte.
alt dette er fiksjon.
det er noe vi skriver for å distansere oss fra våre egne tanker, kanskje? og hvis vi skriver kanskje? har vi også en sjanse til å si, nei! det var ikke det jeg mente. for det første skrev jeg jo, dette er klart fiksjon, har ittno å gjøre med virkeligheten, helt klar fikkesjon, som dom seier. fikkesjon, og i tillegg, alle mine klare og fullt utformede meninger følger med et kanskje? i halepartiet. altså, intet i dette livet er sikkert, så vi kan likegodt innrømme det.
si at kanskje er det slik? hvem vet.
folk misbruker ordet teori hele tiden, selv når de snakker om vitenskapelige fenomener. det høres jo ut som noe vi fortsatt kan spekulere på, men det er altså en hypotese som fortsatt må bli utprøvd, og en teori er en vitenskapelig sannhet. høres ikke sånn ut, men det er faktisk sant. irriterer meg hver gang, vil gjerne korrigere alle, men det kan jo selvsagt ikke la seg gjøre.
jeg vet ikke hvorfor jeg legger dette ut, jeg vet ikke hvorfor jeg vil vise dette frem. det er jo ikke noe særlig, kan man si. man fisker hele tiden.
denne sommeren fisket jeg. for første gang på veldig lenge. det var en fin opplevelse, eller, to fine opplevelser (en gang vi kastet. en gang med mark. fint begge ganger. kaldere den andre gangen.)
det er utrolig mange som skriver og leser i våre dager. jeg vil absolutt ikke være en av de patetiske unge, norske kvinnene som skriver om deres små, patetiske problemene med en slags tilgjort flørtende og naivistisk stil. ugh, blir kvalm, skal ikke nevne navn. kommer meg ærlig talt ikke gjennom bøkene deres engang. jeg er IKKE det. livet mitt er virkelig utrolig vanskelig.
lol. kødda. lurte deg. det er ikke det. veldig lett, faktisk. har det utrolig bra. vet ikke engang hvorfor jeg sitter på en kafe og skriver mens jeg drikker (gratis) svart kaffe.
"vil du virkelig at folk skal ha innsikt til dette?
er det lurt? er det smart? vil du dette?"
du burde skrive igjen! skriv, du, det vil gjøre deg godt! få ut alle disse ekle tankene du har inni hodet ditt.