A series of Short Poems about Time

photo signe

I'm thinking about time, and it seems impossible to me.

Perhaps it's just growing up in the Western world and thus being imparted with an infallible linear sense of time (although we all know it doesn't feel this way, I'm thinking of my life as an arrow being thrown, only to arrive--due thanks to Anne Carson, at least as of late).

Or maybe it's something else, like the fact that all my days seem the same (sometimes), and whenever there's a slight break in the monotony I'm deadly scared and freeze up; "you look so uncomfortable, are you alright? Are you going home already?". This I only deal with by going home--perhaps I stand by the kitchen bench in my underwear thinking through the several factors that brought me here, and I feel sort of stagnant. 

I'm thinking about time and wondering why Sundays are so slow, and if I experience anything anew anymore, and what memories I'm making. Taking one step... it seems so easy.

I'm thinking about my thesis, and it bores me to death. I'm thinking about my thesis (again), and it's new, and now it doesn't bore me--it excites me and thrills me and I am scared and terrified of showing it because it seems barer than anything else I've put out.

I'm wondering if I'm getting more accustomed to the world, and how we try (I try) constantly to think outside my head--to not be used to myself or to anything around me. A big part of my simply thinks I need to finish school (for now) and be able to take control over my time, my life and my projects, whereas another voice is telling me that it is now that counts. If it can't happen now it can never happen. 

Is there always this internal strife? Am I ever happy with my mind as it is?

It seems like those times are when I have decided to write something new and discard the old, and then I don't want to go to bed at my usual hour and I'm fine with less sleep in quantity and quality--those are the hours days minutes when I forget about time and I forget to look at the clock and suddenly am surprised by the bright lights of my computer and how tired my brain is. 

No, I'm not tired of anything, really, but there are things I'm used to 

that I don't want to be used to.

Some nights ago I dreamt, and smell was in my dreams for the first time in my life (that I can remember.) 

It felt like a revelation (relevation?) of sorts.

I must also procure an entire chorus (homogenous, preferably, representing my milieu, or imaginary environment) somehow.

The eve is long and I end this abruptly as it seems I do with all things--where this tendency comes from I don't

with the image on top? I don't know.

Sånn skal det være, sier de, men jeg vet ikke alltid om det ordner seg eller ikke

Det er pussig hvordan ting endrer på seg. Hvordan tanker og følelser plutselig slår seg helt om sånn at du blir usikker på om du skar en grimase eller ikke--hva om den blir der for resten av livet ditt? Du tenkte du visste hva som var nord og hva som var sør--det er jo tross alt bare å se på kompasset!--men så viser det seg at du tok helt feil! På en eller annen måte. Når du ser deg tilbake er alt forandret og ingenting det samme, selv om det virket som om hver dag var relativt lik den forrige.

Ei heller er jeg flink på blogging, innser jeg nå! Skriver litt her, litt der, og så sier jeg til meg selv at jeg skal gjøre det skikkelig, lære meg å kode, wordpress, bladibla! 

Meg i New York våren i 2014, med Frog King Kwok som er Kinas første dokumenterte performancekunstner, fant jeg nettopp ut! Wow. Kult. 

Så saken er at jeg snart er ferdig på skolen, og 4 år som det SNART har vært, for en bachelorgrad, har på en måte gått fort og på mange måter veldig sakte. Her er noen ting jeg tenker på:

- Jeg har vært misfornøyd i store deler av oppholdet mitt i Chicago, eller snarere, jeg har aldri følt meg som hjemme er. Er dette min feil? Kanskje. Men jeg er også lei av å hele tiden skylde på meg selv som ikke klarer å tilpasse meg. Semesteret jeg tilbrakte i New York var det beste i hele bachelograden min, og det har overbevist meg om at miljøet jeg er i er utrolig viktig. Det er klart jeg kan endre på innstillingen min, men jeg kan OGSÅ endre på hvor jeg befinner meg! Så etter dette semesteret stikker jeg! For godt, tror jeg, fra Chicago! Hasta la vista, baby, du er ikke byen for meg! Ingen av mine barn skal vokse opp i deg, jeg skal ikke utsette dem for ekstreme skiller på bakgrunn av hudfarge eller gammel overindustrialisert by hvor jeg må reise min. 1 time for å se vennene mine eller spille capoeira angola! Jeg vil til et mindre sted! Natur! Andre språk enn engelsk! Oversiktlighet! Penger til kunstnere! En følelse av fellesskap!

- Visumet mitt utgår i slutten av mai, og før det har jeg et par uker ledig. Kanskje jeg tar toget til San Fransisco (52 timer hver vei, himmel og hav for et stort land!) eller sykler med telt et par uker for å utforske bredden av Michiganvannet? Vi får se. Det blir farvel til Statene for denne gang.

- Etter at alt er klappet og klart, leiligheten pakket og flyturen til Norge bestått har jeg INGEN anelse om hva jeg skal gjøre, bortsett fra å muligens reise med en venninne (som jeg ikke vil fortelle om ennå). Jeg har tenkt på å få meg en jobb og så forsøke å leve som en vanlig person med jobb og bittesmå ansvar og sikkert være nederst på rangstigen en stund. Tidligere tenkte jeg at jeg skulle søke på residenser og stipend og prosjekter osv osv osv, og det vil jeg fortsatt! Men ikke nå. IKKE NÅ, sier jeg! Jeg vil fullføre her med et brak (eller kanskje et lite kaputt?) og fokusere på det, og det føles overilt og overveldende om jeg i tillegg skal tenke på fremtiden når jeg ikke vet hvor jeg vil være, hva jeg vil drive med eller hvordan jeg vil gjøre det. Det føles riktig.

Meg i superundertøy i leiligheten i New York våren 2014. Oh yes.

Nå har jeg altså et par måneder igjen her, og jeg tror de kan bli veldig spennende på mange måter. Noe kommer til å skje som ikke vil skrive om. J og jeg skal endelig begynne å møblere leiligheten. Jeg har bestilt BILLIGE, organiske og lokalproduserte grønnsaker som skal komme på døra hver uke i håp om å gjøre matbudsjettet mitt bittelittegranne mindre! Jeg svømmer, og sykler fortsatt, selv om det er is på veien. Føler meg veldig badass. Jeg studerer kristendom på skolen, og naturfag, sammen med kunst såklart.

Og så får vi se hva som kommer etter det. Det ordner seg nok.

Alle bilder er private.

uuuuhhh i love the MCTG aka markov chain text generator

find it here or in a thousand other places
for real, it's everywhere
suddenly everything is beautiful, once the words are re-arranged to fit a pre-determined algorithm based on probability (i think?)

some selections: (basically, you put in writing and it re-arranges it according to what word will more likely follow another. so, the more text you put in, the better, i.e. the more it has to work with)

 at least i want to say that runs through my memory, or make it but i remember the snow's fallen on the whole mess of some sort

could have been the image is this: one hand cupping, grasping, holding onto the airport, or along the same that runs through my memory, or along the United States

i remember the water, but scribbles can also drown a favor

i doubt that you ever slept but in it comes from my legs like butterfly pulp in this is this: one hand cupping, grasping, holding onto the patterns of living-together involved and i can also drown a while, see the pattern

what could have held the expanding mattress 

or during our every conversation, you dig down again with someone else’s i am trying to, wait, did you dig down my skin like sweat,

i guess i could write like this myself.

tooth-steel

what have ______

              they have held the

i recall (i think) the pattern of your habits

i know how you wake up (when) at least i think i do

when do you want to eat breakfast, then? or make it - it takes a while, see

i want to say that i remember the patterns of your words

moods

of your moods

or even better, the patterns the white blanket square shapes made on your cheek as you slept but i doubt that you ever slept on it in this romantic way

i can see the pattern on the steel now as the snow's fallen on it but can't think of anything

to say about it

i wish i'd made a toothmark somewhere

mhmm

what could have happened and how each day could have would have been

this is corny, i know, but i wonder still

i guess i never told you that i hope you stay with me

that there's an aspect of living-together involved and that we see

each others sleep-drowned faces submerging from heavy duty

dreaming each morning;

i'll

       i'll

    i'll make myself breakfast and lunch while you dig down again with paws made of gold

plummet into the unconscious to say only, I staid up later, no matter

                 (no matter)

no matter, i'll kiss your forehead eyelid lips still and 

       (.. you)

leave you drowning in my sheets, the expanding mattress

until i come back to save you