v. quick update: miscetyz


on things I'm working on. Namely, pulling the paper off of the cardboard, will try to sow some three-dimensional shapes over the next few days. I like that thought, of little cocoons with drawings hidden inside.


And making Araki's girls all webby and contoured. Addictive work.


Also sowing a mask out of some lining I bought the other day... Stay tuned, beading in progress.


And finally, about tying up one's breasts, my own linen, and below you can see the device with which this happens...


Enigmatic!

wheyy, I can bind my own toes! and hand-sow

Okay, I have been terrible at updating this, and writing in general. The days go by in a blur (and so on and so forth), and time is speeding up more and more. It is v. weird to think that I've now been in this program for almost one month, well, three weeks. What have I done so far? Not much, to be honest. Probably spent too much time on my computer. 

Which means I do "lots" of research!

Triplegangers by Lee Perry Smith; he works with 3D modeling and scanning, mainly for the adult entertainment industry. The interview is not that interesting in itself, more the idea of scanning our bodies to be used in cyberspace. That is probably already done, or at least I imagine it to, in very lifelike videogames, for example. I'd like to make an avatar of myself on the internet, so maybe I'll take up gaming too? (Research leads me to interesting places - I'm also planning to take a class in aerial silks)



I've drawn over the contour lines (?) with a normal pen. Reminds me of this, which I wrote about earlier:


From an exhibition at the Metropolitan Museum, which was very good. I think it was about men falling from the sky due to skin, The Fall of Man, or something of the sort.

I love the web over the skin, the web that is digital or made up or simply from drawing. Not sure why, it's just very attractive. An "invisible" web that encompasses me, like a digital cyberskin, veeery cool.

Since we're on the topic of cyberskin, here's an excerpt from The Melancholy of Mechagirl, by Catherynne M. Valente:

I mean yeah
My crystal fingers are laser-enabled
light comes out of me
like dawn. Bright orangecream
killpink
sizzling tangerine deathglitter. But what
does it mean? It this really
a retirement plan?
   All of us Company Girls
sitting in the company home
in our giant angular titanium suits
knitting tiny versions of our robot selves
playing poker with x-ray eyes
crushing the teakettle with hotlilac chromium fists
every day at 3?

It's from the first story, or part, which is called the same as the book/collection.
I like it a lot, because

paper
cyberskin
cybergirls
girls
ink
water
milk
lanterns
language
speaking/not-speaking
the font

And I can think about a lot of things which I didn't know I could think about. Hard to explain: why can't my artwork just be me reading from my favourite books? I'd enjoy it so much, and research would be a breeze (or just, breezier).

What else, what else have I done... Oh yes:

I made a "lantern" or a "shape" or something of the sort, out of a very nice material I found. It's lining for a fabric, but I like it on it's own - a lot like paper-fabric, fragile and fun to put in water and bead on. So not fragile after all. 



Is it a ghost? Who knows.

And some things I've seen which have been pretty interesting: 

Calligraphy in mud and wetness, footprints from lotsa people.


My foot, tied up? Not sure where this is going.

Will try to get back to more regular posts, it helps to keep me sane. Otherwise life is basically art, work out, art, work out, talk to someone, work out, etc.



selfie! (about bodymodifications and robotgirls in Bijouterie)


Whehey! You thought this post was going to be about me! Only in the figurative/nonliteral sense (does that only make sense in my head?) sense, as in, I won't be writing about "_______ is what I did today, it felt like ___________ and ___." Well, that's definitively not true, actually, I just won't write about where and how this above picture was taken. Except to mention that I found the button that gives my phone photos the great Instagram-quality that make my life seem really interesting and beautiful and I am totally aware of all colours around me at all times. I also like to take photos of things from above, circles and shit. I'm in a toystore! Great story!


Here is a photo I took of my coffee cup from above in the "Vintage warm"-effect (do you picl up on the commentary on contemporary art in the complex circle-in-circle-in-circle composition, an attribute to Baudrillard's theory of the simulacrum, obviously!). It doesn't feel entirely convincing of the good times I had today, so I decided to let it go, and instead take "natural photos of what my life actually look like," meaning very gaunt and usually in fluorescent lights. 

Yes, yes, this is indeed great. Although it feels strange to write in English again, as if my blog has two lives; one in English oriented towards art, inspiration and my work, and the other more personal, "emotional" part that is written in Norwegian. Interesting! My brain will probably explode, or I will have two quite different sets of people reading this blog. That is probably also because I somehow have a hard time even imagining myself writing about bondage in Norwegian. I don't even know the Norwegian word for that, so there you go.


But wheey, look at that! Already the English half of the blog has got 1-0 to the Norwegian part, because, and I'm sorry cultural heritage, but there is really a whole lot to be said for bodily jewelery and bijouterie such as this that I just cannot articulate in my native tongue. In the words of a gentleman in the shop that I subsequently entered (speaking to his friend):
"Derrick, you know what's nice about this stuff, is that a woman, looks like a woman." [hoarse laughter] 

So yes, indeed, life in New York is interesting, or would probably be more if I decided to talk to this man. Alas, I did not. Here are some more photos of this incredible shop:


This is incredibly relevant! My mind went whooosh after this and span in all sorts of different directions, and I don't really know how to describe it, but it felt great. 

I mean, just look at that. Who wouldn't want to wear that? In a performance? 


This is a still from a video I made in my second year in Hong Kong; it was a video playing in slow motion inside a small and confined space. You had to crawl in to watch the video, which basically was this young man, my first year from Zimbabwe, dance, covered in silver glitter. Being here in New York I feel like walking backwards through the snow (which I think I've mentioned before), to hide my steps, or to find out where I started. Thus, something I've really wanted to do since I came here is to cover myself completely with silver glitter, and then dance. I've been practicing. 

I contemplated putting a still from my dancing here, but that would be too much in one night, and I don't know if I want people knowing how I dance to Wrecking Ball, since they now know that I do it. That'll be the next step.

But yes, glitter and go-go dancing! How glorious! And this bijouterie (a luscious word, save for what it actually describes) in itself. I mean, in my opinion, those are types of harnesses, and I should harvest them! Get it? It's funny because the words are slightly similar, and writing a funny art blog is pretty hard.

Harnesses! I've written a lot about them, and now I want to write a whole lot more. I should purchase some of these, and then experiment with them. Making things is fun, but it's not really what I want to be doing right now. Making performances, however, that's a different story. I'm in a free class at the Bruce High Quality Foundation titled Performance Critique, and it's very good so far. Progress reports will follow this initial statement, too. The point of informing of that was that just the first class made me want to perform and perform and perform. I don't know what else to say about it, except that it is such a rich thing to think about... Oh words, don't come when I require you to, that's fine.


Then I went for a run and begun thinking about harnesses as being structures for the body, but for holding the body up, not for holding something in, like a scaffolding on a building. It is awe-some to think about, and it makes me think about Janelle Monae and Catherynne Valente's The Melancholy of Mechagirl and other things all in one go (excerpts will be posted as soon as 1st person is back in studio). More will be written on the topic.

Above is a photo of some great smoke I saw while I was running. Was a little creepy - rich "neighbourhoods" or hotels are often strange, especially if they're a little (very) futuristic and you're already thinking about all those things. In the hotel there was one of those chairs that swing in a circular frame, very space-y, but thought it would be creepy to try and enter to investigate further, plus would probably be kicked out. Ah, next time.

I end with some more great bijouterie. Not sure if I'm brave enough for this one yet:



Oversettelse: om smykker og seletøy og spennende, futuristiske hoteller i New York. Og jeg kan endelig lage kule bilder på Instagram om livet mitt!

flinka tjej!


Bilde tatt av meg.

Hei, jeg heter Johanne, og jeg er en Flink Pike! Det er jeg skikkelig god på også. Hva må du gjøre for å være en flink pike? Det er ganske enkelt, du må bare gjøre det som er "forventet" av deg. Og hva er forventet? Et lite utvalg:

Du må trene og ha en fin kropp. Det er ikke nødvendig å kle seg så himla utfordrende, men du må være sterk og tynn og sunn og spise sunn mat; quinoaburgere istedenfor vanlige burgere, ruccolasalat (selv om det smaker pyton), masse spinat og fullkornskjeks. Du kan unne deg en cupcake i ny og ne, men bare hvis du viser den frem på sosiale medier og eksplisitt skriver at det bare er til kos! Altså ikke hver dag. Fråtseri er IKKE SEXY!

Du må jobbe hardt, og mye. Det er ikke nok å være tynn og lekker hvis du ikke 1. har en hjerne, 2. bruker den til noe, og 3. jobber i helgene. Men ta deg litt fri av og til også. Du er et menneske. Så jobb masse, men på en bra måte - du har jo selvsagt en freelancejobb du elsker, så du er din egen sjef (men veldig tøff, såklart). 

Sist men ikke minst, du må ha samvittighet. Massevis! Faktisk, bare pøs på med den der samvittigheten som gjør at du ikke bare skal være sunn og hardtarbeidende men også et godt menneske, og så er du en skikkelig superdame! 



Meg på rulleskøyter i Chicago seende som Naruto.

"Har hun et poeng? Hva prøver hun å si? Kan vi ikke få ha suksess og kropp og kjæreste og være i bunn og grunn gode mennesker uten at alle småtjukke bloggere skal terpe på det hele tiden?" 
Så skal jeg forsøke å komme til poenget:
Jeg er en flink pike. Stort sett, har ikke vært noen rebell, har sikkert for mye respekt for autoriteter, vil helst bli likt hele tiden, og vil ikke være i noens vei, eller fornærme noen. Det er viktig. Vil ikke fornærme noen, vil ikke såre, vil ikke si nei eller si, det der er ikke i orden, for du vil bare si at alt er greit, jeg har det fint. Kanskje dette ikke har noe å gjøre med faktiske flinke piker i Norge? Det har i hvert fall noe med meg å gjøre, for jeg er sånn. Vel studerer jeg kunst og går en økonomisk usikker tid i møte (med åpne armer, vel og merke), men jeg vil allikevel si at jeg oftest føler meg som en flink pike.

Poenget mitt er at jeg prøver å være meg selv, mer og mer, og det innebærer å ikke være snill og flink hele tiden. Det er liksom en greie, det, å være flink og ordentlig og alltid gjøre alt riktig. Ikke avbryt, holde oppe dører, respekter andres meninger - og alt det der er greit. Men så kommer alt det andre. Skyldfølelse når man sier nei til noe. Følelsen av at man er redd for å såre, redd for å si noe, redd for å tråkke på andres tær når du egentlig lar dem tråkke på tærne dine. Ikke tørre å stå for den man er, også når det innebærer at mange vil være misfornøyd med deg fordi du ikke svarer til deres forventninger. Det er jeg helt vilt dårlig på, men jeg øver meg.

Det er mitt prosjekt for 2014, i tillegg til å lære meg å like pærer og rødvin - ha mindre dårlig samvittighet og skyldfølelse! Flink pike - no more! Greit, så laget jeg quinoaburger til middag. Men jeg spiste dobbelt porsjon, så da var jeg ikke så flink og måteholden allikevel.
Johanne - Flink Pike: 1 - 0

Hva skjer ellers? Det er fredag i New York! Det driter jeg i, jeg spiser middag alene med Game of Thrones som eneste selskap! Nam.


Jeg er ikke helt på dette stadiet ennå....

God helg!

Translation: A text about being a good girl, and how I'm trying not to be one.


om klatring

Jeg tenkte jeg skulle skrive om litt andre ting her. Litt ting på norsk. Ting som ikke handler om hvor supert alt er, hvordan "karrieren" min går så strålende og hvordan jeg er inspirert hele tiden. Det er fristende, ofte, å skrive om hvor bra alt går. For det er jo det man vil lese, ikke sant? Inspirasjonsblogger, motivasjonsblogger, ikke sant. 

Poenget er ikke det at jeg vil skrive om kjipe ting, eller at jeg har noe spesielt å klage over. Jeg tror bare det er sunt å si at, nei, det er ting som er vanskelige og som jeg ikke orker å forholde meg til, men jeg gjør det allikevel. Ikke alt går oppover hele tiden, da går det i oppoverbakke, men etterhvert har jeg begynt å like det. Sånn inni meg, i hemmelighet, det er skummelt hvis ting går for bra. Hvis alt er strålende og lett og svisjer av gårde, da blir jeg mistenksom. Det er bare sunt å ha det vanskelig, og ofte prøver jeg å tenke på situasjoner hvor jeg kommer til å være ukomfortabel, tenker på om jeg skal si nei, men så sier jeg ja allikevel. Hvis jeg ikke vil fordi jeg er feig og helst vil være komfortabel, nei da  jeg gjøre det.

For eksempel! Jeg, blakk som jeg er, har kjøpt meg medlemsskap i en klatreklubb! Det var riktignok ikke så dyrt, men uansett. Jeg er dritredd for å dra for å klatre alene. Kall det sosial angst, kall det usikkerhet eller det å være en innadvendt person, men jeg er i allefall skremt. Hva hvis ingen snakker med meg? Hva hvis jeg ikke er flink? DUH! Selvsagt, sier jeg da! Eller, sier den andre stemmen inne i meg. Dra! Hvis du er så redd og engstelig, dra! Vis meg at du er mer komplisert enn som så! Nå! Kom deg av gårde. Ja, greit. Jeg skal bare skrive ferdig dette blogginnlegget.



Bilde av Hanna Wheatley.

Så jeg er ikke sikker, heller, på hvor mye jeg skal legge ut, men jeg har bestemt meg for at jeg legger ut det jeg vil. Det er sikkert noe helt selvsagt, men dette er tanker jeg vil huske, og jeg er ikke særlig redd for å innrømme at jeg har mange feil, og ofte er veldig usikker. Ja, jeg er ganske tøff, kan jeg jo si! Jeg dro hjemmefra da jeg var 15 eller 16 år gammel til den andre siden av verden, og så dro jeg i den andre retningen, til Chicago og Amerikas Forente Stater, og nå er jeg her. Men det er ikke det som er mot! Det er ikke det som er å være tøff! Det er når alt er vanskelig, og alt går deg i mot, og fortsatt være snill og menneskelig og medmenneskelig! Ikke bare det å reise sin vei, det er ikke tøft i det hele tatt, ikke for meg. 

Så jeg øver meg på å være modig og tøff og medmenneskelig. Det er skikkelig vanskelig, for ofte vil jeg ikke, eller det er ikke komfortabelt, eller jeg er bare en skikkelig usosial person som mye heller bare IKKE VIL HØRE, men det er også en del av den personen jeg er. Sta og naiv og fordomsfull og altfor åpen og innesluttet og høylydt og sånn er bare mennesker - fulle av motsetninger.

Nå skal jeg dra for å klatre - helt alene! Ønsk meg lykke til med alle de skummelt kjekke klatrefyrene! Eek!

Translation: about climbing and being brave (or trying to).